Happens to me! FUCK! Hate myself! Klarer alltid å rote det til! Mev venner, familie, skole o.s.v.! Vil bare ha et normalt, gledesfylt liv igjen! Skjønner godt at ingen vil være med meg! Jeg klarer fader med å såre alle!!!! Men de skjønner ikke den smerten inni meg, at hjertet og sjelen min er hullet av dype sår. Følelser som tar over livet mitt, klarer ikke ta kontroll! 

Men akkurat nå vil jeg gjøre noe som kan sette livet mitt i  fare, just to feel alive! Og vise at jeg faktisk det lider! At min smerte er sann, og det er bedre med fysisk smerte for meg nå, enn psykisk!

- myLIFEasX -

- myLIFEasX -

Livet er et helvete, liker det ikke! Vil dø, men det er så altfor enkelt. Jeg må gjøre noe som setter mitt liv i fare, sånn at jeg nesten dør, for jeg fortjener den smerten og den gjør sikkert at jeg føler meg i live. Jeg er en jævla drittsekk som ikke fortjener en jævla dritt. Skal aldri mer være rundt /med folk, for jeg er ikke vert det! Folk fortjener å være venner med noen som er mye bebdre enn meg! Jeg  klarer å gjøre alle folk lei seg, gjøre livet til alle folk til et helveteeeeeeee! Jeg er et monster, et ond monster som burde være drept. Eller, nei! Jeg burde pines til døde!

Nok om det, jeg vil i dette innlegget snakke litt om det  å være deprimert.

Hva er depresjon?

Depresjon er en psykisk lidelse, og man er ikke når man er vanlig lei seg eller trist, men det er når man er lei seg og trist over lengret tid, mist  2 uker, og det kan vare i mange år. 

Det finnes flere type depresjoner, og folk kan derfor oppføre seg/føle annerlesen enn andre med depresjon(også p.g.a. at alle folk er forskjellinge og reagerer forskjellig på ting.

Hva forårsaker depresjon?

Det er flere årsaker til depresjon, og noen ganger så er det ingen konkret hendelse heller. Å utviklde depresjon kan også ha noe med arv å gjøre. 

Som oftest blir depresjon forårsaker med vonde, smertefulle hendelser:
- Det kan ha blitt forårsaket i barndommen, om et barn har opplevd traumiske hendelser, blitt psykisk mishandlet, fysisk mishandlet, misbrukt o.s.v.
- Depresjon kan også være i form av kjærlighetssorg, tap av personer, dårlig selvfølelse og høye forventninger, følelse av håpløshet og så videre.

Det kan være så mye mer som forårsaker depresjon, men skriver ikke alt nå.

Litt tristhet er alltid bra, men om man får flere av disse symptomene under bør man muligens ta kontakt med lege eller noe lignende. For det er ikke sunt å være deprimert over lengre tid, eller å ha sevmordstanker o.l.

Symptomer:

Alle mennesker er forskjellige og derfor kan depresjonen og symptomene være litt forskjellige og det kan variere fra gang til gang man er deprimert. De som lider av depresjon har som oftest flere av disse symptomene:

 - Ute av stand til å tenke klart
- depresjonsfølelse, trist, nedstemtfølelse, lei
- tap av interesse og lyst.
- minket ineresse av medmennekser og omverdenen
- Trøtthet og slapphet: Mindre energi og man er mer trøtt
- skyldfølelse
- nedsatt sex lyst
- søvnproblemer
- konsentrasjonsvansker
- følelse av mindreverdighet
- Manglene intiativ
-  nedsatt selvtililt
- drårlig selvfølelse
- ubesluttsomhet 
-  selvmordstanker!
- håpløshet 
- mer irritabel, sint 

Råder folk til å snakke med noen om man har flere av symptomene!

Her er en film om depresjon, hva som skjer i hjernen og sånt: http://nhi.no/forside/animasjoner/psyke/depresjon-31896.html

Som sagt så har jeg mange av disse symptomene... Men jeg vil bli kvitt dem, men det er veldig vanskelig! Det er vanskelig for dem som ikke har opplevd depresjon å skjønne dem som har det! Hvis det hadde vært lett å komme over depresjon, så hadde man gjort det for lengesiden! Negative, vonde tanker og følelser kommer å invaderer hjernen som små skadedyr, man klare ikke bli kvitt dem! Uansett hvor mye man prøver med giftspray, så kommer dem tilbake! Man leter og leter etter ei søppelkasse som man kan slette alle de djevelske skadedyrene, men finner den ikke. Personlig tror jeg ikke at det finnes ei søppelkasse som det gjør på pc'en, i så fall er den veldig godt gjemt og søppelkassa må ha en veldig vankelig kode! Skadedyrene kommer om og om igjen, og de vonde, skamfulle, ekle følelsene kommer tilbake, og man klarer ikke få dem bort eller å ta kontroll over dem, de hersker i hjernen som onde, slemme, hatske skapninger! Tanker, gå ut av hodet mitt? 
Folk som sier tenk positivt, glem det som har hendt, blil kvitt tankene og følelsene, det er fantisk veldig irriterende, når de ikke klarer å forstå at det er vanskelig! Når man har prøvd og prøvd, og hvis det hadde vært lett hadde man blitt kvitt dem for lenge sida! Man blir så irritabel hele tiden, for man vet ikke hva man skal gjøre, hva man skal si! Kan ikke bare fortiden døøøøø?

"Telling someone with depression to cheer up, is like telling a cancer patient to cure themselves".

Ja, man vet ikke hvor man skal gjøre av seg, hvor man skal gjøre av tankene, følelsene? Hva skal man gjøre? Prøver å komme seg opp, men så faller man tilbake...
Man føler at ingen forstår hvordan man har det, hvor vanskelig det er å komme over det! Føler seg så alene, selvom man har nok av venner og familie, men så føler man seg så alene om ting! Ingen skjønner jo hvor jævlig jeg har det innimeg! Føler håpløshet, hva skal man gjøre? Føler seg verdiløs, ingen bryr jo seg om meg, de klarer ikke forstå hvor vanskelig jeg har det! Tror det bare er bagateller. Noen gang følt deg sånn`? 

Man blir jo så himla trøtt av å tenke, over de små skadedyr tankene og følelsene, tenke over hvordan man skal få folk til å forstå at smerten inni deg er virkelig og at det er veldig vanskelig å komme over, tenker på hva man kan gjøre for å bli frisk, tenker på at man må stoppe å tenke, tenker på at man vil bli frisk, kjenne glede, tenker på at man ikke klarer det likevel, verdiløs, selvmordstanker! Pluss at hjernen tenker også underbevisst..  Er det veldig rart at folk med depresjon har veldig lite energi og er trøtt hele tiden? Har du noen gang følt deg sånn, tenkt sånn?
Man blir så trøtt, lei av å tenke sånn, lei av å føle sånn, man vil bare bli glad igjen! Man blir så dratt inn i tankene, blir så lei, føler seg så håpløs, så nedstemt at man ikke klarer å konsentrere seg om ting, mister intereressen for ting man likte å gjøre før, interessen for omverdenen blir redusert, for ingen skjønner jo uansett, så kanskje man bare skal tie stille, sitte inne, isolert! Ingen liker jo meg uansett, så er vel kanskje best sånn. Reduksjon av medmennesker, venner og familie blir mer usynlige, man føler bare de følelsne man selv har, klarer ikke å bli kvitt dem. Er så trøtt og lei at man bare vil være insolert inne med seg selv! Sover enda mer enn man skal, men så sover man dårligere, og/eller ligge lenge våken. 
Skyldfølelsen kommer sikende inn, føler at man har skyld i alt! At man ikke klarer å takle noen ting, og alt dem man gjør blir feil, og man ender opp med skyldfølelse hele tida! Den kommer aldri bort, den ligger å vrir seg i hjertet som et ubehagelig glasskår! Venner som blir sure/lei p.g.a. at man ikke bare kan komme over det, komme seg ut og ha det gøy! Man blir lei av å ikke føle noe for noen! Vil ut å ha det gøy med venner, men klarer det ikke! Har du noen gang ville sende over hvordan man hadde det til noen andre, bare sånn at de kan forstå?
Man har så mange tanker og følelser man ikke klarer å rydde opp i, de som har kontrollen over hjernen og følelsene!  

Feeling dead inside! Hvem har man blitt? Hvorfor føler jeg meg så tom og alene? Hvorfor vil ingen lytte og forstå? Hvem er man egentlig? Hvem kan man stole på? 

+ man kan føle mye mer enn dette! 

Har ikke fått med meg alt om depresjon siden det er så mye om det, og så masse forskjellig, så hvis du vil lese mer om depresjon, er dette noen linker:

- http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-en-oversikt-3077.html?page=1

- http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=29670

- http://www.lommelegen.no/artikkel/depresjon

- http://snl.no/.sml_artikkel/depresjon

- myLIFEasX -

Hvem vil egentlig være lei seg? Men problemet er å komme seg opp! Men jeg skal klare det! 

Det finnes håp! og det gjør det for alle, selvom det kanskje ikke ser sånn ut! 

Skal faaaaaader med bli bedreee! 

men hvordan? whuh...

- myLIFEasX - 

Å ta kontroll over følelsene sine er jævla vanskelig, hvordan skal man klare å temme dem?

Akkurat nå har jeg lyst til å sove, sykt trøtt og lei. Føler jeg sårer alle!!! Orker ikke mer.

Jeg vil gjøre noe som setter livet mitt i fare, bare for å føle meg i live. Føler meg så død ellers! Ønsker så dypt å føle meg i livet. Tenker på selvskading igjen, men nei! Jeg kan ikke, og uansett så kan jeg ikke, ikke nå som det snart er sommer og jeg skal til hellas i to uker med mamma sin familie..  Kan ikke gjøre det mot meg selv, mot kroppen min, husets sjel. Sjela mi fortjener et fint hus. heh.  Men vil gjøre noe som kan få meg til å føle meg levende! FML!

Så er det ikke så veldig til støtte når folk ikke skjønner at jeg har vanskeligheter med å få bort følelsene mine, de vonde følelsene som invaderer meg, som et monster. Klarer ikke å ta kontrollen over følelsene, klarer ikke, prøver men går ikke... Selvom jeg vet at jeg ikke har ødelagt familien og såret dem, så føler jeg det! Skylden er min på en måte, for alt var liksom bedre når jeg bare faked my smile. Og siden jeg føler at jeg har såret mine nærmeste og sånt, så blir jo automatisk til at jeg føler at jeg sårer alle andre også! Slemme slemme dumme lille meg! Den skyldfølelsen graver hull i meg, som tusen kniver vrir seg rundt og rundt i hjertet mitt. Og når jeg har fått vite at det ikke er min skyld av en psykolog, altså psykologen tar ut knivene, vil det fremdeles gjøre vondt! Så skyldfølelsen er der fortsatt for sårene svir i hjertet, dypt inni sjela..  Det vil alltid være arr fra kvinevne i hjertet, alltid være fortid, alltid! 

TRENGER HJELP!

 VIL BLI MEG SELV IGJEN, DEN GLADE, SPRUDLENE, GALE JENTA!

- og det er jævla slitsomt!

- myLIFEasX -

Er så lei, vil bare rømme vekk. Trist, vil grine, men vil heller ikke. Vil være glad, ha masse energi! Vil at folk skal kunne forstå meg(ikke 100 % for det går ikke, men prøve i alle fall), skjønne min indre smerte, at dette er alvorlig!!! Så klager jeg igjen, men jeg orker ikke dette mer! Så sier alle at jeg må tenke positivt, prøve å komme meg videre, og blablabla, men kan de ikke skjønne at det er så jævlig vanskelig! Men det er ikke lett når jeg har blitt psykisk mishandlet av en voksen, av pappas samboer, ikke lett når ingen har hørt meg eller tatt meg alvorlig. Det er ikke lett når jeg får det slengt oppi trynet mitt hele tiden, og når de ikke hører på det jeg sier, for ting skjer jo igjen!!! Jeg er helt nede, har blitt så brutt ned at jeg ikke klarer å se meg selv som noe positivt! Kan ikke bare folk skjønne det! Det er ikke så lett å være så deprimert, trøtt og lei hele tiden! Det tar så mye energi!
Når folk sier a jeg ikke har oppført meg bra mot pappa og de, jeg blir da enda mer drevet ned, for de skulle bare vist hva de hadde gjort mot meg! Hvor mye dritt jeg har tatt imot, og bare smilt. Men en gang brøyt alle følelsene mine ut, og jeg fikk nok.. Er det da rar at jeg oppfører meg kanskje litt annerledes? Jeg klarer ikke håndtere alle disse følelsene, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!

Så jeg advarer dere igjen! Ikke kom nær meg, hvis dere ikke orker meg, hvis dere ikke vil bli såret!!!!!!!

Jeg vet at jeg ikke er perfekt! Jeg klarer å såre alle, jeg gjør alt feil, når jeg prøver å gjøre ting bra, jeg oppfører meg jævlig mot alle(det sier jo seg selv at jeg klarer å såre hver evige person)! Føler meg så jævlig slem hele tiden, og går rundt med dårlig samvittighet, for alt er min feil! 

Men jeg må huske på hva en psykolog sa til meg(pleier ikke gå til denne psykologen, siden hun arbeider med voksne, ikke barn, men var innom noen ganger): Det er ikke deg det er noe galt med, det er spøre familien din det er noe galt med!!

- myLIFEasX -
 

Bildet sier vel alt.. Drittlei av å bli såret om og om igjen, når jeg prøver så godt jeg kan for å forklare meg... Prøver å uttrykke mine følelser til dem, men så tar de jo ikke det seriøst, skjønner ingenting! 

- myLIFEasX -

PS: Pappas samboer kaller jeg for Bu. Jeg bor hos besteforeldrene mine som jeg kaller mor og far, for barnevernet har bestemt det. 

Jeg er et jævla monster

Jævla monster

Jævla monster

Jævla monster

Jeg er et jævla monster

Et monster som klarer å ødelegge en jævla familie!

Skulle egentlig ønkske at jeg aldri sa ifra hvordan jeg hadde det! Skulle aldri si ifra at jeg hadde blitt psykisk mishandla, og at ingen forstår meg. At folk avviser meg når jeg prøver å forklare mine følelser. Jeg er et jævla monster som ødelegger! Ødelegger familien som så ut til å ha det så greit. Men innenfor de 4 veggene var det jævlig for meg. Alt skal være så perfekt utenifra! Blir så jævlig lei, for da har ikke jeg lov til å uttrykke mine følelser! De voksne skal bare forsvare seg selv, og da blir jo skylden automatisk min! Min jævla skyld for å ha såret de voksne, såret familien! Ødelagt fasaden!

Ja, idag ble jeg hentet av far etter å ha tatt buss. Pappa var der også + en venn av pappa, han og Bu hadde vært i Thailand uten å ha sagt noe til meg og lillesøstera mi. Men så skulle pappa også være med i bilen, er det rart at jeg var sur? Og så driver de å snakker om den jævla thailandsturen(Bu kommer fra thailand) og snakker litt om Bu. Er det rart at jeg holder på å eksplodere? Er det rart at jeg blir enda mer deprimert?
Så kommer far og sier at jeg ikke må  være så sur, og tenke positivt og i alle fall ikke være sur når han vennen til pappa var det, og blablablabla.... 

Skylden over på meg, jeg har klart å ødelegge en familie, for alle er jo jævlig lei seg. Far hadde sagt til mamma at mor var så sinnsykt lei seg p.g.a. at jeg hadde sagt at jeg hadde klart meg så mye selv, for mor følte at hun hadde tatt vare på meg. Men jeg hadde sagt at jeg hadde hatt ansvar, følt ansvar, ikke at de ikke tok ansvar for meg... OMG! Ansvaret er over på meg igjen. Jeg har klart å såre enda en person. Jeg har faen med klart å ødelegge en hel familieeeeee!!  Skulle aldri ha sagt noe, selv om jeg vet at det var det beste å si ifra, men føles ikke sånn! 

IKKE BLI KJENT MED MEG!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg sårer jo bare hver evige fuckings person!!!!!!!!!!!!!!

Er så sliten! så lei! Orker ikke å være mer! Orker ikke å være et monster, orker ikke ha monsteret inni meg som suger ut all livsenergien min og livsgleden min...

- myLIFEasX -

Så sant! Off! Jeg vil være ok! Jeg vil ha energi, men monsteret suger det ut av  meg! 

Før så løp jeg to-tre ganger i uka, gjorde masse lekser, øvde mye til prøver, gikk med venner o.l. Men en dag fikk jeg nok,klarte ikke mer, og da begynte energien min å synke enda mer! 

Jeg skal klare å bekjemte monsteret inni meg! I will!  I want to be okay, I really do! Men det er så vanskelig! 

- myLIFEasX -

Føler et monster inni meg! Et monster som styrer tankene mine, som suger ut all energien min. Et monster som vil at jeg skal lide og leve med smerte i sjela mi!

Sover... sover. Sover.... sover hele tida. Kan ligge å sove fra jeg kommer hjem fra skolen, og nesten helt til neste dag(noen timer oppe på kvelden).. Har ikke energi.. Har så lyst til å bli ferdig med lekser og få lest til prøver, har lyst til å ut med venner og ha det gøy. Vil trene igjen, og løpe masse! Men energien min er på bånn! 

- myLIFEasX - 

Men jeg skal klare å komme meg opp! Jeg skal klare det! HÅP! For jeg vil! Klarer ikke dette mer!

- myLIFEasX -

So true! 

- myLIFEasX -

PS: kaller pappas samboer for Bu. Bor hos besteforeldrene mine for det ble bestemt av barnevernet. Krysser alt jeg har for å komme inn på internatskolen, så slipper jeg å bo hjemme!

Klarer ikke komme meg opp, er så vanskelig!

Når folk sier til meg:
"tenk positivt, glem fortiden og tenk framover. Du må bare tenke positivt og glemme" eller  "Kan du bare være glaaaaaaaad og glemme, det er jo lett!" 
Blir så lei av dte egentlig, spesielt av mine nærmeste, spesielt familien! For hva fader tror dere ikke at jeg prøver! Jeg kjemper for å få det bedre! Jeg har prøvd å stenge følelsene mine ute, og tenkt positivt og tenkt framover, men det funket jævlig dårlig! For etter en stund med å ha stengt ute mine egentlige følelser så ble det nok, og jeg sprakk! Ble enda lenger nede enn jeg var, og det ble rett og slett for mye! Det er ikke så lett! Prøver å være glad, men det er bare munnen min som smiler.. Jeg er død på innsiden, lever i smerte på innsiden, og det er så vanskelig å bare være glad... Jeg vil jo være glad, føle meg levende og se framover! Jeg vet at de vil mitt beste, men de klarer ikke skjønne at jeg faktisk prøver! Har null energi fortiden! 

"Jeg tror ikke du har det så ille som du selv skal ha det til", og dette var sagt av min egen pappa!!! Og  "Du trenger ikke BUP(psykolog) du! Du har det vel ikke så ille" , sagt av far(bestefar)
Han skjønner ingen ting! Jeg har blitt psykisk mishandlet i 5-6 år, og han som gav meg dette livet tror at jeg ikke har følelser! Blir så lei, og enda mer deprimert! I alle fall når han kommer med: "Jeg forstår deg! Forstår åssen du tenker og ditt tankemønster". Så jeg spurte jo han om hvorfor jeg reagerte sånn, og prøvde la han forklare mitt tankemønster, men han klarte det ikke! Han sa feil på alt! Jeg blir så frustrert, irritert, lei meg og alle slags rare følelser som jeg ikke klarer å håntere. Kan han ikke heller si at han prøve å forstå, men klarer det ikke helt, isteden for å stå å lyve til meg rett opp itrynet? Jeg vet at han ikke forstår, for han klarer jo gang på gang å gjøre de samme feilene som fører til å såre meg!!! FML! Pappa har jo til og med hørt Bu baksnakke meg! Hørt henne si at hun hater meg, at jeg er et jævlig menneske, at jeg bare er snill når jeg vil noe, at jeg er feil, at jeg ikke klarer noen jævla dritt! Han har sett hun forskjellsbehandlet meg, men ingenting ble sagt eller gjort! + masse annet. 
Jeg trenger ikke hjelp av psykolog nei.. De skulle bare vært i min kropp, for jeg klarer ikke mer! Jeg trenger hjelp, men de skjønner ikke at jeg har dett vondt og sliter! Blir så lei meg, klarer ikke mer! 

"Du sårer meg og Bu, og spesielt Bu! Hun sitter og griner og er lei seg over situasjonen og hva du sa/gjorde deg"! Har jeg ikke lov til å ha egne meninger? Har jeg ikke lov til å uttrykke mine egne følelser og si hvordan jeg følte det? Har jeg virkelig ikke lov til å ha følelser? Hva gjorde jeg galt denne gangen da? Alt det jeg gjør er jo galt ifølge de! Alt jeg sier og gjør! Hvert evige valg jeg tar, selvom jeg prøver å gjøre det beste for dem! Dette er ikke blitt sagt bare en gang, men flere ganger opp gjnenom!!!! Fucking hate myself! Som jeg har sagt tidligere, så klarer jeg å såre alleeeeeeeeee!!!! Hva kan jeg gjøre for å få dem galde? Jeg har klart å gjøre Bu sitt liv til et helvete... FUCK ME! Legger skyld over på meg, ansvar får å få dem glade, men når jeg prøver så sårer jeg dem. Vasket badet i over 2 timer engang i håp om at de ville bli glade, men jeg fikk kjeft og de ble dritsure, spesielt Bu... Jeg som bare ville gjøre dem glade... Det var ikke den eneste gangen jeg vasket, men tilslutt ble jeg så lei, at jeg sluttet å vaske... 

"Du må være snill mot pappa! Tenk om han ikke kommer tilbake og gjør noe dumt"
Tenk om han ikke kommer itlbake... Min feil som har klart å såre min egen pappa! Min feil som får han til å ta selvmord, hvis han gjør det! For jeg har jo såret han, jeg har vært slem, og jeg prøvde jo bare å være snill og uttrykke mine følelser.. Kanskje bedre at jeg holder kjeft, og ikke sier noen ting? Så sitter jeg og tenker at det er min feil som drepte pappa hvis han tok selvmord, min fuckings feil som klarte å fucke opp hans liv! Jeg fortjener ikke å leve! Folk blir jo bare såret av meg!!!  

"Etter påska i fjor ble du helt annerleses! Mamma må ha sagt noe veldig stykt om oss(besteforelsrene mine på pappas side). Før var du jo alltid glad og sånt, men nå må du begynne å respektere oss! Du er blitt så sur på oss, irrirerte o.l. Mamma må ha sagt noe!"
Jeg blir enda mer lei meg når de ikke forstår at det er mine følelser som ble sluppet ut! De følelsene jeg hadde hatt i inni meg lenge, men plutselig sprakk jeg og følelsene mine sprakk ut. Klarte ikke lenger å håntere følelsene mine, alle de vonde følelsene! Den smerten inne i meg! Klarte ikke sjule dem lenger. Jeg prøvde å forklare at det var mine følelser som plutselig sprang ut av meg, og at jeg hadde holdt dem inne i meg lenge og at mamma ikke hadde ssagt noe stykt om dem(mor,far, pappa o.s.v.). Men jah, hvem tror meg? Barn sin stemme er ikke noe viktig, vist.. Respektere? Jeg har levd med å bli psykisk mishandlet, og mens jeg gjorde det så smilte jeg bare, latet som alt var bra. Fordi de tok meg seriøst, og ville høre på mine følelser. Fikk kjeft noen ganger når jeg uttrykte mine følelser og hvordan jeg hadde det, så jeg bare smile istedenfor. Smilte for å ikke bli enda mer såret, eller såre andre.

+ mange andre kommentarer folk har sagt til meg.. 

and I really try hard! Kjemper hver dag!

Jeg klander meg selv. Jeg tenker for mye.. Vil ikke tenke, men tankene kommer alltid snike inn som små skadedyr!... 

Det må da være noe jeg har gjort galt? Men jeg vet ikke hva? Jo, bare at jeg er til, det er det som er galt...

Men så er kanskje mine følelser feil! Kanskje jeg gjør alt til store alvorlige ting! Kanskje jeg ikke trenger noe hjelp, kanskje jeg bare et normalt menneske med normale problemer? Jeg vet ikke, for familien min sier jo hele tiden at jeg gjør bagateller til store ting. Jeg er vel bare et jævla lite menneske som klager over alt?

hvis jeg skulle bestemme om jeg ville vært frisk eller syk, så hadde jeg så klart valgt å være frisk! Det er jo mitt ønske! Ønsker å komme over depresjonen, smertene, skyldfølelsen og alt! Så hvis jeg hadde valgt så hadde jegf vært frisk hele livet mitt! Men det er så vanskelig, og når folk bare sier sånne ting til meg, så blir jeg såret..

Sagt til meg av en psykolog: "Det er noe galt med den sprø familien din, ikke deg! Husk det" Skal prøve så godt jeg kan å huske det! Men er litt vanskelig når familien min printer inn at alt er bare bagateller, at jeg gjør alt verre enn det det egentlig er og at jeg ikke trenger hjelp av psykolog.

- myLIFEasX -

Psykisk selvskading eller hva man skal kalle det.. Vet ikke helt. 

Jeg har vel noe i form av det ja.. 

Dropper ting jeg egenlitg har hatt lyst til, og blir sitten hjemme. Graver meg enda mer ned, tenker at jeg ikke fortjener å ha det bra. Klarer jo alltid å såre folk! Ingen liker meg, jeg klarere jo ikke en gang å være sosial! Blir sittended og blir enda mer trist en før og sitter og angrer. Jeg mener da at jeg fortjener denne følelsen! Tror jeg ikke vil klare å mestre noen ting! Klarer ikke åpne meg selv, og være sosial! Hvem fader er jeg engentlig? Hvem har jeg blitt? Hvordan vet man hvem man er? Pleier alltid å bli sittende hjemme, når jeg vet at det er best for meg å væree ute blandt folk, men klarer det ikke, kan ikke, orker ikke. Ikke at jeg ikke vil, for jeg vil være sammen med mine venner, som jeg bare elsker! Er så glad for at jeg har dem!<3 Jeg vil ut og ha det gøy! Men jeg fortjener ikke noen jævla dritt! Jeg er for trøtt, sover og sover, klare ikke konsentrere meg...

Det samme med at jeg håper på at folk hater meg, for jeg er ikke verdt å bli kjent med! Jeg klarer jo alltid å såre hver evige person som bare ser på meg! Da er det bedre å bli hatet, for jeg fortjener å bli hatet, jeg sårer jo bare folk! Lever en løgn, hvis noen tror at jeg er et godt menneske... Ikke verdt å bli elsket! Klarer fader med ikke ta vare på noen , ikke meg selv en gang! Men jeg vil ikke såre noen, for jeg hater å føler skyldfølelse, føle at jeg er skyld i at noen andre er lei seg, men det må da være noe galt med meg? Jeg pøver jo bare å hjelpe, men jeg får det faen med ikke til, hva gjør jeg galt? Ikke rart at jeg fortjener den skyldfølelsen!!!

Dumme tanker om meg selv! Hater meg selv! Jeg er ikke verdi, selv om jeg vet at alle mennesker er like mye verdt, så føler meg meg ikke verdt! Jeg klarer jo ingen jævla ting! Klarer jo bare å bli enda mer såret! Klarer å være så egoistisk og sitter inne og er trist, lei, deprimert og synes synd på meg selv, men på samme tid tenker jeg at jeg fortjener å være sånn! Å oppleve denne vonde smerten innimeg! For jeg klarer jo alltid å såre personer, på en eller annen måte! Kanskje derfor jeg har følt meg avvist hele tiden! Avvist av pappa, Bu, besteforeldre og sånt! Jeg er rett og slett ikke en verdi, snill, omsorgsfull nok person! Jeg er en drittsekk, en jækli stor egoist som ikke klarer engang å få det bedre! Fucking hate myself for that! JÆVLA EGO FAEN! 

Ja, jeg var jo god på skolen, men nå klarer jeg jo ikke det en gang! Har ikke enrgi til det! Fortjener ikke de gode karakterene, for jeg er ikke så god! Jeg er ikke god nok til å ha fått de karakterene jeg har! Fortjener det ikke! Jeg kan ikke skjønne hvorfor lærerne gir meg de karakterene når jeg ikke kan en jæva drit! Jeg er løyn! Jeg fortjener ikke de karakterene, jeg fortjener dårlige karakterer! 

Jeg fortjener kjeft, hat, smerte, at sjela mi drypper blod o.s.v. Fortjener å ha det vondt! Jeg er et menneske som nå egentlig skulle vært dø, skulle død ved fødselen min! Det var jo så nære på! 

orker ikke skrive mer akkurat nå... 

- myLIFEasX -

Jeg skal fader med ikke leve lenger med smerteeeeee! Orker det ikke! Vil ikke kjenne at sjela mi drypper blod. Orker fader med ikke dette mer! Vil ikke! 

Aner egenlitg ikke åssen jeg skal klare å komme over dette her, men jeg vil! Jeg må for å kunne kjenne at jeg lever! At jeg ikke bare eksisterer med at selveste jeg er til! Vil kjenne den følelsen av å leve! Følelsen av å le med hele meg, og ikke bare munnen, lengter etter det! Vil være glad, sprudlende, levende, masse energi o.s.v., vil kjenne disse følelseme, jeg treeeeeenger det! Jeg må! Orker faen med ikke dette livet jeg har nåååå! 

Så har jeg søkt på internatskole, og tenkt meg å få meg BUP hjelp i fylket internatskolen ligger. Får bare håpe jeg kommer inn! Krysser alt jeg har, for jeg orker fader med ikke være hjemme! Kommer til å droppe ut av skolen her hjemme, så håper av hele mitt hjerte at jeg kommer inn på internatskolen! 

Jeg får bare drite i Pappa og Bu, men det er jækli vanskelig  her jeg bor nå, hos besteforeldrene mine, siden pappa kan bare komme brasene ned her når han vil. Klarer å såre meg igjen og igjen.. 

Så tenker jeg på å bare drite i hvordan jeg hadde det(altså de negative følelsene) , men det har jeg prøvd før.. Funket ikke så bra, siden da skjøv jeg bare følelsene mine og tankene mine vekk, noe som førte til at jeg plutselig brøt sammen igjen. Alt hopet seg opp, og jeg sank ned i kjelleren igjen.. Huff. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre når ikke de voksne vil forandre seg? 

Elsker vennen mine!!! Takk for at dere er her for meg, og bryr dere om meg! Elsker dere! <3

- myLIFEasX -

PS: Kaller pappas samboer for Bu. Jeg bor hos besteforeldrene mine som jeg kaller mor og far, der bor jeg for barnevernet bestemte det.

Mye som har skjedd den siste tiden... Fuck that shitt!!! 

Hvordan skal jeg komme meg ut fra min egen smerte! Kan ikke bare smerten inni meg rømme bort, langt vekk!?! Hadde vært jævlig greit, for den borer hull i hjertet mitt! 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!!! Klarer ikke ta vare på noen, ikke meg selv engang!! Synes jævlig synd på de som omgårs meg! Jeg klarer jo å såre hver person som blir kjent med meg! For jeg klarer ikke ta vare på noen, klarer bare ikkeeeee! Først så ligger jeg heller hjemme og sover istedet for å gå ut. HELVETE!!!!!!!!!! Kan ikke bare min depresjon sikke av sted! Vil ikke være sånn! Vil være den glade, "gale", latterfulle jenta som jeg ikke er nå.. Smerten, sorgen innimeg har tatt overhånd. Ja, jeg vet at jeg må tenke positivt, prøve å smile og le, men det er faen med vanskelig! Karer det ikke! Har så mye å tenke på fortiden, at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Kanskje det er sant de de voksne sier.. Det pappa, far(bestefar) og de sier... Jeg er vel respektløs! Jæklig respektløs! Jeg sårer jo hver evige person som omgårs meg! Klarer å såre pappa, Bu, mor og far, vennene mine og hver evige person som bare ser meg! Så jeg er vel respektløs og ego! Jeg er vel verdens største drittsekk som ikke er verdt noe.. Klarer jo ikke ta vare på noen! Prøver å hjelpe andre, prøver å vise omsorg, men feiler, får det ikke til.. EGO drittsekk! 

Skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare døde når jeg ble født, for det var jo nære på...

Så de voksne har vel rett, at jeg gjør små bagateller til store ting... Men det er fader med ikke lett å ha blitt psykisk misshandlet i 5-6 år av Bu, og at pappa ikke trodde på det jeg sa eller hva faen han trodde. + at jeg har hatt det veldig ustabilt før de ble sammen også!! Med masse krangler, folk som forlot meg, skilsmisse, samboer som var utro, hørt slåslag, hyling og alt det når jeg prøvde å sove og døra som har vært ødelagt av slåslag + masse mer... Kanskje det er jeg overdriver alt.. Men det er mine følelser det er snakk om, som ingen gidder å ta seriøst.. Som folk avviser. Hviorfor i helvete skal jeg si noe til noen, når mine nærmeste ikke har gidda å tatt meg seriøst, gidda å hørt på, bare ignorert meg! Er det rart at jeg er så inneslutta, tilbaketrukken og har vanskeligheter med å åpne meg for folk? Er det rart at jeg har fått en annen oppførsel, når alle mine følelser som jeg stengte inne i alle år kommer ut på en gang? 
Men så tenker jeg at kanskje jeg ikke trenger hjelp, kanskje det er bare meg som gjør noe stort ut av det... Kanskje ikke det er så alvorlig som jeg tenker, og at jeg må slutte med å ha de følelsene og smerten inni meg. 

Jeg burde bli snillere, snillere og snillere! Jeg burde bli mer hyggelig, mer glad, mer omsorgsfull, mer respektfull, mer av alt det som skal være bra. I'm a bad person! Folk burde ikke bli kjent med meg, for jeg klarer å fucke opp alt. Jeg sårer jo alle... Bare se på pappa og Bu. De er jo så jævlig lei seg på grunn av meg, og det samme med mor og far, venner og alt! Jeg sprer negativitet over på alle! Jeg sprer min deprejon til ut i lufta, og så blir folk lei.. I'm really a fucking bad person! 

Klarer fader med ingen ting lenger! Ikke skole engang. Klarer ikke å konsentrere meg. Har ikke gjort lekser og sånt på noen uker, og jeg som var så god på skolen før.. Kommer til å gå ned mye  i karakterer... Klarer fader med ikke å konsentrere meg lenger! Vil jo gjøre så godt jeg bare kan, sånn som jeg gjorde før. Men energien min er så lav! Har bare lyst til å sove hele tiden, men på den andre siden så vil jeg ikke sove. Vil ikke sove fordi da må jeg vokne opp til enda en ny dag. En ny dag der jeg kan bli risikert å bli såret igjen og igjen og igjen eller klarer å såre andre. 

Kanskje ikke jeg fortjener å ha det bra da.. Kanskje jeg bare heller skulle råtne bort.. Jeg fortjener ikke en jævla ting! 

Tror jeg slutter på dette innlegget nå jeg, skal ikke plage med mine negative tanker... Off. Tanker virrer rundt i hodet mitt som orkaner, og har enda flere tanker som jeg skal plage mer med.. 

FUCKING HATE MY LIFE!

- myLIFEasX -

"Det er så vanskelig når ingen forstår. Ingen ser jo at jeg blør, blør på innsiden. Jeg smiler og ler, men jeg gråter og hyler inni meg". 
Så kanskje mine følelser virker usynlige. Men jeg har virkelig vanskelighet for å vise følelsene mine! Spesielt når de har blitt ignorert, ikke blitt trodd o.s.v. siden jeg var liten, og hver gang jeg prøver å vise dem, så skjer det samme om igjen. Da er det ikke rart at jeg stenger dem inne i meg! KAN DERE IKKE BARE FORSTÅ! Jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om! Jeg klarer ikke å få alt fram, men jeg prøver. Det tar mye energi fra meg! Og når ingen tror meg, så drypper blodet enda mer på innsiden.  Jeg føler meg verdiløs når mine nærmeste ikke tror på meg, ikke gidder å lytte til mine følelser. Føler meg som ingenting, som et null. 

- myLIFEasX -

PS: kaller pappas samboer for Bu. Jeg bor hos besteforeldrene mine for barnevernet sa det.

Idag ringte pappa ifra nordsjøen... Jeg var jo lei meg, sint.. Pappa sa jo at han ikke trodde at jeg hadde hatt det så ille.. HAn trodde at jeg hadde hatt det fint hele tiden...Da ble jeg jo selvfølgelig enda mer deprimert.. For jeg har prøvd og prøvd å forklare hvor jævlig jeg har hatt det inni meg.. Men ingen lytter jo til meg.. Mine nærmeste forstår ikke. De vil ikke skjønne. De sier at jeg må slutte å klage, slutte med å være så ja hva skal jeg si. Men ingen skjønner at jeg har følelser da....... Jeg blir jo bare ignoert, som om jeg bare er tilstede men ikke lever..

Men så legger de plutselig skylden over på mamma... Hun har jo ikke noe med meg å gjøre nå? I alle fall ikke noe som inngår at hun har såret pappa, mor eller noe sånt.. Det er jo di sitt problem, ikke mitt. Hvorfor i helvete nevne det for meg da, så får jeg jo enda mer å tenke på,  ta ansvar for... 

ANER RETT O SLETT IKKE HVA JEG SKAL GJØRE!!

- Hva kan jeg gjøre for å få dem til å forstå meg? Forstå at jeg ikke har hatt det noe greit!

- myLIFEasX -

Hva skal man gjøre når ingen forstår? Når ingen skjønner hvor jævlig jeg har hatt det og har det?
Hva kan man gjøre for at folk skal forstå?  

Til og med psykologen forstår ikke hvor ille jeg har hatt det, den som skal forstå meg! Kanskje jeg bare skal kutte ut å gå til psykolog! Har jo ikke hjulpet situasjonen.. Det er bare jeg som har hjulpet meg selv med å prøve å tenke annerledes.
Mine nærmeste forstår meg ikke, hvor jævlig vondt jeg har hatt det!

Hva skal man gjøre?

Hurt
O
Pain
Emotions 

- myLIFEasX -

PS: kaller pappas samboer for Bu. Jeg bor hos besteforeldrene mine for barneværnet sa det! Nå orker jeg ikke bo hjemme lenger, så håper på å komme inn på internatskolen!!

Såå har ting ikke gått så likebra.....

FUCK LIFE AGAIN!

Ingen forstår meg likevel! Ingen!!!!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Tankene mine flyr rundt i hodet mitt. Forvirret, frustrert, sint, lei? Nei, ikke det at jeg ikke har det bra, for det har jeg. Livet mitt har endelig begynt føler jeg. Får være mer meg selv på en måte. Tør mer, fått nye venner og sånt. Men det er fordi jeg har begynt å jobbe med meg selv, styrke den selvfølelsen min som har vært helt brutt ned!

Men når det kommer til deg, pappa, så blir e så frustrert og en heil haug av rare følelser? Selvfølgelig noen positive også fordi du er faren min, ikke sant. Men måten du behandler meg på, i alle fall i forhold til Bu er jævlig! Det føles ut som om du prøver å legge skylden på meg hele tiden, beskytte deg selv og Bu. Betyr noen folk mer for deg enn din egen datter? Føles sånn!

Blir jææææææææææææææævlig lei av at du skal inkludere Bu i hver damn setning du sier! Vi, Bu, oss ditt og datt! Tror du jeg synes det er gøy? Hva ble vi enige om? Husker du ikke at vi skulle ta ting etter mitt tempo? Hvorfor i helvete skal du da inkludere Bu hver fuckings evige gang? Hva om jeg skulle gå rundt å snakke om alle eksene dine, alle internett-chatte-damene dine og jeg kan nevne flere ting, men vil ikke, men hadde det vært veldig gøy? NEI, not at all!

Du hadde invitert meg ut på restaurant. Plutselig var Bu der. Jeg ville ikke og sa at jeg ikke hadde tid, men gav meg. Så jeg ble med. Jeg hadde ikke hørt at hun skulle være med, jeg trodde bare at det var deg og meg? Når jeg sa til deg at jeg synes det var respektløst av deg og bare ta henne med uten å si ifra, kommer du og sier at du sa ifra. Jeg spurte far om han hadde hørt noe, men han sa nei. Far sa at du i ettertid sa at du hadde sagt det, men det var etter at jeg hadde sagt at ingen hadde fortalt meg at hun skulle være med. Så jeg ble forvirret, jeg viste at jeg ikke hadde hørt noe om det, men åhhr man blir jo usikker etter hvert når du printer inn i hodet mitt at du gjorde det. MEN JEG VET AT JEG IKKE HØRTE NOE OM BU! Men ja, jeg driter langt oppi om du sa at hun skulle være med eller ei! Hvis du tenker litt, pappa, så vet du godt at jeg ikke vil ha noe med Bu å gjøre enda! Du vet inderlig godt at vi skal ta ting i mitt tempo, eller du burde vite det! Det hadde vært fint om du kunne respektert det, i stedet for å inkludere henne hver evige gang! Du vet godt at jeg ikke er klar enda, det har jo vi og psykologen snakket om, har vi ikke? Tror du virkelig det er gøy for meg at du driver og skryter av Bu til meg og forteller hva hun har gjort når hun har gjort meg så mye vondt? Jeg begynner nesten å miste tillitten til deg, nå jeg! Vet ikke helt om jeg kan stole på deg mer! Nå har tillitten til deg gått et hakk tilbake, men ikke framover.  

Men ja, etter at jeg hadde sagt at det var respektløst og alt, kom du jo opp til meg. Jeg hadde overnatting, og du fikk meg faen med i dårlig humør. Du fikk meg til å grine, og jeg som hadde overnatting og skulle ha det gøy! Helvete heller! Ødelegger tiden min! Føler ut som du legger ansvaret over til meg! Da du sa at Bu ble veldig lei seg når jeg fortalte at det ikke var gøy når du bare inkluderte Bu hele tiden og at det var respektløst av deg og bare ta henne med. Da du sa at hun prøvde så godt hun kunne for å være grei, og at hun ble veldig lei seg p.g.a. meg! Du forsvarer henne. Tenk på alt drittet hun har gjort mot meg? Alt det stygge hun har sagt til meg, og mot meg når du har vært der! Så kommer du med at hun er lei seg! Tenk på meg? Jeg er et barn, Bu er voksen! Tror du ikke at jeg har følelser eller? Du har faen med ansvar for ditt barn, og ikke et voksent menneske! Du har kun ansvar for deg selv og dine barn!!! Men du tar jo ikke ansvar for meg! Jeg føler at jeg må ta ansvar for deg og Bu! At mitt ansvar for dere er at jeg må gjøre dere glade, tilfredsstille deres følelser! At alt er min feil fordi dere er så jævliiiii lei dere hele tiden. Alle gir meg ansvar! Mor og far da de sier at jeg måtte være snill mot deg slik at du ikke skal gjøre noe fælt noe, at jeg må ditt og datt mot dere slik at dere ikke skal bli lei dere. Jeg er et BARN, PAPPA! Er det rart at jeg går rundt og føler ansvar for at en hver person skal ha det bra, ellers så sårer jeg dem? Og hvis de blir lei seg så er det min feil, og at de ikke vil ha noe med meg å gjøre? Jeg blir så gaaaaaaaal at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Hvis du ikke skjønner noe av dette, så betyr det at jeg ikke er klar for å treffe Bu enda! Og hvis du skal inkludere henne så gidder jeg ikke å ha noe med deg å gjøre!  

Hvorfor skjønner ingen at det er så jæææævlig vanskelig? Så vanskelig å glemme, å se framover? I alle fall når ting gjentar seg. Når mine nærmeste sårer meg hele tida? Så mange negative følelser og tanker som plutselig dukker opp. Vil langt vekk herfra! Jeg er jo ikke noe verdt, jeg er ingenting, bedre å bare dø. Føles som jeg er usynelig. Ingen kan forstå! Det er så vanskelig, når ingen skjønner at det er så utrolig strevende og hardt å vende tanker, følelser og handlinger om! Å reparere den lille selvfølelsen jeg hadde. Den jeg prøver å bygge opp, det er ikke så jævlig lett! Det er ikke bare så lett å se framover og drite i hva som har skjedd, for det har fått konsekvenser for hvordan jeg er blitt, tankemønster, oppførsel og alt! Men jeg prøver! Og har lykkes noe i det!  

Hvorfor skal alltid folk føle pappas lidelse, at han har det vondt og lei seg? Og det samme med Bu! Alt det dritet jeg har fått opp igjennom, så hvorfor føler de ikke medfølelse på meg? Hvorfor forstår ingen meg? Hva med lille meg som ble rakket ned på som barn? Hva med at dere bare ignorerer mine følelser? Hva med når dere bare overser meg når jeg prøver å ta opp noe viktig? Hva med at jeg får all dritten fra dere? Hva med at jeg alltid må få skylda? Hva med at jeg aldri gjør ting godt nok? jeg gjør vist alt verre for dere, alt jeg gjør blir jo uansett feil,  FEIL, feil!!! Og hva med at pappa bare skjønner Bu, at ho er lei seg, og at det er min feil som sårer henne? Jeg er jo voksen og tåler alt dritt og skal ta ansvar for alle! Jeg føler meg som en stein, en stein som blir tråkket på, hoppet på. En stein som går i flere og flere tusen knas, som ingen ser?
Ja jeg prøver å endre meg, så bare slutt å si at jeg må endre meg! Det er himla vanskelig, og jeg har faktisk endret meg masse! Så stopp å si det til meg at jeg må ENDRE MEG DAAAAAAA! Slutt å si at jeg må begynne bli snill, for er jeg ikke snill? Nej, jeg er vel verdens ?slemmeste? person. Men det er faen med så vanskelig med at jeg plutselig skal gå i sammen med Bu og alt! Så får jeg også høre at jeg sårer henne! FUCK YOU!

Blir så leeeeei! Lei! Dere sier at dere skjønner, lytter og forstår, men det føles faen med ikke sånn ut! Kanskje jeg er en pyse? Kanskje jeg ikke tåler en jævla dritt? Kanskje jeg bare skulle slutte å si noe, for jeg synes jo bare synd på meg selv?!? Jeg klarer jo tydeligvis å såre alle på jorda, så det er vel kanskje bedre for meg å være alene? Bli for ever alone! Ligge under dyna mi for alltid og råtne?!?

Så kanskje jeg bare overdriver alt sammen, kanskje jeg bare gjør det. Det er jo det pappa,mor,far alle de på pappas side mener, så kanskje. De sier jo at jeg gjør bagateller til store ting. Men jeg føler det sånn, det er mine følelser det er snakk om, og de sier at jeg overdriver? Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre eller tro.. Skal jeg ikke kunne vise mine følelser? Får jeg ikke lov å vise at jeg har det vondt og er lei? Er det da rart at jeg har holdt alle følelser inni meg før? Og når jeg prøvde å vise dem så ble jeg enten ignorert, det går utover meg, ikke lytting til hvordan jeg har det eller dere forstår ikke hvordan jeg har det! Pappas side av familien sier jo hele tiden at dere forstår meg, men jeg vet nesten ikke om jeg kan tro på det! For de sier jo bare at jeg ikke må overreagere eller hva faen jeg ikke må! Eller så sitter de der, og bare hører, men ikke sier en jævla dritt eller så forsvarer de seg selv eller så sier de at jeg må tenke mer positivt, at jeg må se framover og glemme. Hva faen! Det er utrolig vanskelig!! Å lege sår, tar tid! INGEN HAR JO SKJØNT EN DRITT!! TROR HELLER IKKE PSYKOLOGEN HAR SKJØNT SÅ MYE, FOR HUN ER PÅ PAPPAS SIDE!!! For han er god til å snakke for seg, samme er mor og far. INGEN TROR JO PÅ ET LITE BARN SOM MEG! 

Så kommer de og sier at jeg må slutte å prate dritt, og at mamma også har vært med på dette! At ho har gjort mye vondt i familien vår, i alle fall før. Men det er ting jeg ikke vet, og de tingene jeg vet har hun innrømmet selv at hun har gjort. At hun angrer, at hun er lei seg over det og sånt. Hun har innsett selv hva hun har gjort, i forhold til dere! Ja, selvfølgelig har jeg vært sint, lei meg for det hun har gjort! Jeg vet at hun har gjort meg vondt henne også! Hun har innsett det, forstår meg og mine følelser, lytter og prøve å forstå, men pappa og de bare forsvarer dere selv! Sier at mamma har gjort masse stygge ting mot dem! Hva faen har det med meg å gjøre!!! Det er pappa og de hun har gjort det mot, ikke meg, og hvordan i helvete skal jeg vite det når jeg ikke opplevde det eller husker det!!! Det er pappa og de sitt ansvar ikke mitt. Men når jeg blir fortalt alt dette blir jeg enda mer leeeeeeeei, og får følelsen av at pappa og de ikke skjønner meg, eller skjønner at de ikke har gjort meg noe! Tror at jeg har gjort Bu lei seg og gjort livet deres til et helvete! I alle fall når dere sier at Bu er lei seg p.g.a. meg! Alt på grunn av meg! Lille, ynkelige meg som er et lite barn! Et barn med hull i hjertet! Ei lita jente som prøver å bli bedre igjen, prøver å bygge meg opp! Men jeg blir så sliten av alt! 

Aner ikke hva jeg skal gjøre! Ingen forstår! 

De vil jo bare at alt skal være fint, se det positive, være fine ovenfor andre. Problemer finnes ikke i denne familien, liksom! Hva faen for en tenkning! -.- Vil skjule alt!! Ikke rart at psykologen ikkr forstår meg... Og Bu som lyver til pappa om meg! Skjuler det vonde hun har gjort mot meg! Kanskje hun sier at jeg har gjort henne vondt? Åhheeeeee, blir så jævlig lei!!!!!!! 

- Hvor er håpet nå????

- myLIFEasX -

Kanskje jeg skal slette denne blogge? Eller kanskje ikke.. Bare en tanke som falt meg inn...

Ting begynner å bli bedre nå, og jeg får hjelp :

PS: Pappas samboer kaller jeg for Bu! Jeg bor hos besteforeldrene mine for barnevernet sa det! 

Lenge sia nå. Føler jeg altså ikke har tid, selvom jeg har nok av tid. HAr vært litt trøtt og slapp i det siste. Men nå hadde jeg en stoor trang til å få ut tankene mine! 

Ting har blitt bedre i forhold til hvordan jeg hadde det i høst. Så langt nede som jeg var, så har ting blitt lysere! Jeg har jobbet mye med meg selv! Har til og med hatt kontakt med pappa, men ikke Bu da for jeg er langt ifra klar for det!!! Så det er positivt! Men det er noe jeg har tenkt på, noe som har plaget meg lengeeeeeeeeee!

Jeg har jo tideligere definert meg selv som sjenert, men jeg er vel kanskje ikke så sjenert likevel? Jeg trekker meg i stedet tilbake, vekk fra folk. Noe jeg selvsagt ikke vil! Jeg vil jo bli kjent med folk, men problemet er jo at jeg er redd! Derfor trekker jeg meg heller vekk fra folk. Jeg har funnet ut at jeg er redd for å bli forlatt igjen.  Har en redsel for at folk skal bare avvise meg.

Det har jo en start i barndommen min. Da først mine foreldre ble skilt, stakk mamma bare helt plutselig. Hun forlot meg. En av mine nærmeste forlot meg. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun forlot meg da, da jeg var så liten. Men følelsen av å bli forlatt ev en av de viktigste personene i livet mitt var jo helt jævlig! Så fikk jo pappa seg en ny kjæreste, men hun forlot oss også etter at vi hadde blitt kjent, men pappa fikk seg ei ny dame etterpå det også. Vi ble godt kjent med dama, men hun forlot oss også. Pappa ble med ei ny dame etterpå det og det endte heller ikke bra, forlatelse igjen. Og pappa hadde noen damer opp gjennom, mange, han kunne jo ikke leve alene. Men så traff han Bu. Men henne har det jo vært opp og ned, hun har forlatt oss, og komt tilbake, kranglet og gått sin vei, men stadig kommet tilbake.  Pappa forlot jo meg også når han valgte Bu framfor meg. Min egen pappa, min nærmeste! Mamma har sammen med 2 stykker før hun fant din samboer som hun har nå. Ingen av sidde ble jeg forberedt ordenlig på! INGEN! Jeg har opplevd så mye ustabilitet og forlatelse i livet, og gått med den følelsen hele tiden. Tenker at folk ikke liker meg, og dermed forlater meg, at de heller vil være med andre!!! For hva er så gøy med meg? Alle forlater meg jo bare! til og med mine nærmeste forlot meg, da må det jo være noe galt med meg? Jeg har altså opplevd å bli forlatt hele min barndom, og følelsen og å bli forlatt er helt fæl! Det er ikke noe et barn skal oppleve, og jeg opplevde alt dette før jeg ble voksen nok. Jeg har opplevd å bli forlatt fra jeg var 4 år. Har ikke opplevd stabilitet fra folk. FORLATELSE FORLATELSE FORLATELSE hele livet mitt!!! Er det rart at jeg er redd for å vise interesse for folk, redd for å bli kjent med dem, redd for å snakke med dem! Jeg vil ikke at de skal tro at jeg ikke er interessert i å bli kjent med dem, og se overlegen ut! Se ut som om jeg ikke bryr meg, for jeg tenker hele tiden på andre, og hvordan jeg skal klare å være åpen og ikke ta avstand. Jeg vil vise hvordan jeg egentlig er! En morsom, "freaky", "gal", latterfull, sprø, snakksom person som liker å ha det gøy! Slippe ansvaret jeg føler og alle bekymrinegene, la meg slippe fri fra fornuften min litt. Fornuften som sier at jeg må ta ansvar og selvbeskyttelsen som sgjør at jeg trekker meg tilbake fra folk. Men det er ikke så jævlig lett å få vekk denne angsten, for jeg har jo opplevd det ifra jeg var bitte liten hele barndommen min. 

Jeg føler at folk ikke vill kontakte meg, snakke med meg og sånt, selv om noen gjør det.  Da tenker jeg ofte ?hvorfor vil folk bli kjent med meg? Han/hun vil sikkert snakke med en annen person, i stedet for meg, jeg er ikke så viktig. Jeg er sikkert kjedelig å snakke med! Han/hun er ikke interessert i å bli kjent med meg! Hva skal jeg si/gjøre?? Føler meg så liten i forhold til folk(haha ikke p.g.a. høyde). Mindre verdt. At folk vil heller bli kjent med andre enn meg. Og når folk blir kjent med meg, så forlater de meg, tenker jeg! For det har jo skedd meg hele jævla barndommen min... 

 Men det har vel vært min feil, som ikke har vært åpen! Jeg har ikke latt folk komme inn på meg! Jeg har trukket meg tilbake fra folkene, tilbake til mine tanker. Stenge meg inne. Det er derfor jeg har vært redd for å vise interesse og snakke med folk, for så å bli forlatt igjen. Derfor risikerer jeg ikke det. Jeg orker ikke den følelsen av å bli forlatt igjen, den følelsen som har vært med meg hele barndommen min, den følelsen jeg har hatt hele livet egentlig! ?Hva er vits med å bli kjent med folk som bare forlater en.  Jeg opplevde at mine nærmeste forlot meg, så hvorfor vil ikke andre også gjøre det?? Jeg er også redd for å si noe som ikke folk skal like, si noe feil og gjøre noe feil slik at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, krangle med folk(noe som i barndommen min har ført til at folk forlot) og redd for å utrykke mine meninger for at de ikke skal like meg, synes jeg er rar, teit, slem, altså få følelsen av å bli forlatt/avvist igjen. Jeg sliter med å åpne meg, hvordan i helvete skal jeg klare det? 

Men jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ikke stenge meg inne og trekke meg tilbake hver jævlige gang! For egentlig så er jeg en snakksom person, en selskapssyk person, tullete og morsom, men jeg holder igjen! Holder tilbake. Vel, det er fornuften min som sier at jeg må ta ansvar til at folk skal ha det bra, ansvar som jeg har hatt hele livet det også(ansvar for pappa, lillesøstera mi som jeg har passet på som min egen datter og for at folk skal ha det bra selv om jeg har følt at jeg bare har gjort vondt verre). Jeg har vært i voksenverden mesteparten av livet mitt. Det voksne i meg og ansvaret jeg føler har altså ført til at jeg ikke klarer å slippe bekymringer som jeg vil gi slipp på!  Alt er så vanskelig å endre på, men jeg skal!

Jeg skal klare å få endret på det! Jeg skal prøve å gi slipp å det ansvaret jeg føler, men det er vanskelig å bare gi slipp på det når jeg har hatt det nesten hele livet mitt! Jeg vil slippe de bekymringene jeg ikke trenger å ha! For jeg vil jo slippe meg laus, og ikke holde igjen! Jeg vil snakke med folk og ikke holde igjen p.g.a. en sterk redsel jeg har! 

- hva kan jeg gjøre?....

Bilde: http://weheartit.com/

- myLIFEasX -

PS: Jeg bor hos besteforeldrene mine for barnevernet sa det, pappa bor ikke langt unna.. Kaller pappas samboer for Bu. 

Pappa kom helt uventet i dag. Jeg trodde han skulle komme i morra. Men plutselig kom han!!! Han satte seg ved siden av meg, men jeg ville ikke snakke. Jeg var vel vanskelig jeg også. Men han sårer meg jo vær evige gang. Så plutselig sa han hvorfor oppfører du deg sånn. Jeg ble så såra, for jeg hadde jo skrevet brev til han om hvordan jeg følte det! Han skjønner jo ikke en jævla dritt!!!! Jeg hylgrein og skrek. Grein til jeg nesten spydde!!!

Før det hadde jeg gått rundt og rundt en bil i noen timer og snakket i telefon med mamma og tante. Var så deprimert og lei!!! Trist!

Så er det sånn at jeg føler meg ensom på en måte. Jeg har jo venner og sånt, men ikke på den måten. Ensom på den måten at jeg er alene om ting eller noe sånt. Selv om jeg vet at jeg ikke er alene om det, men det virker som om ikke folk helt forstår meg, skjønner meg og mine følelser! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Ensom, et tomt rom inni meg. Jeg lever ikke innvendig. Jeg er død inni meg på en måte..

Karakterene er på en måte hva jeg er verdt. Jeg måler meg selv på en måte i de karakterene jeg får som min menneskeverdi. Hva jeg er verdt. Hvis jeg får en god karakter da er jeg god nok, verdt noe. Hvis jeg ikke får en god karakter så er jeg dårlig, mislykket, null. Jeg vet at det er teit teit og atter teit å tenke sånn. Men jeg har jo alltid følt at jeg er blitt målt med at jeg presterer. Jeg vet at det bare er en prøve, men det er det ikke for meg. For meg er det min verdi! Jeg tenker vel sånn at jeg er det jeg gjør. Hvordan kan jeg få denne tankefellen vekk fra hodet mitt?!?  For jeg vet at jeg er god på skolen, men følelsen på det er noe annet. Angsten for å ta en prøve og få en dårlig karakter(dårlig karakter er for meg følelsen av null verdi). Så teit! Jeg setter ingen av vennene mines verdi i de karakterene de får, så hvorfor må jeg gjøre det med meg selv?

Først hadde pappa ei dame som het 2X. Jeg synes hun var snill og sånt. Men så ble det ikke noe mellom de. Hun bodde i Japan, og var på besøk i Norge, men en dag så skulle hun gifte seg med en annen en. Etter på det så var vi i Tunisia, jeg gikk vel i 3-4 klasse eller noe. Dama som lagde rasttaflette på lillesøster og meg var vi hos noen ganger. Eller rettere sagt sov hos henne. Pappa hadde forlatt hotellrommet en kveld for å kjøpe noe i kiosken. Han var veldig lenge borte, og jeg og lillesøster ble veldig redde. Etter det så var det ei anna dame som pappa ble sammen med som het 3X , og vi flyttet sammen med henne. Hun var det jo også noe krangel med mellom pappa og henne eller noe sånt.. En mann kom og babla om henne om noe, som jeg da synes var mystisk. Hun var utro etter hvert, noe som jeg viste da. Vi skulle på besøk, men hun hadde en annen mann der inne, og ja, jeg forsto hva som hadde skjedd. Så litt etter kom Bu. Hun skilte seg fra sin mann. Men det var ikke bare Bu i mellomtiden.. Etter en krangel eller jeg vet ikke helt hva som hadde skjedd. Men pappa reiste til Thailand for å treffe ei annen ei som han hadde møtt på nettet som jeg hilste på. Ja, jeg har faktisk hilst på mange som han har truffet på nettet. Men ja, Bu fikk jo greie på dette og klikka noe sykt, og ble helt forbanna og reiste ned etter han? Stakkars pappa der, men det skal ikke gå utover barnene hans!! Jeg som må ha forholt meg til alle også. Ble aldri forberedt på noen av disse. Han bryr seg jo bare om damene, eller?!? Jeg har vært for mye inni voksenverdenen. Jeg har vist for mye. Det at pappa har vært full og ville ha tatt selvmord for Bu. Bu fortalte meg at pappa var full, og Bu sa at hun ville forlate han hvis blablabla. Da sa pappa at han skulle hoppe ut i havet, om hun forlot han. Tenk, jeg husker jeg var så lei meg! Jeg var så bekymret, lei meg, såret for jeg ville jo ikke at pappa skulle dø! Jeg var redd for døden! Redd for hva som skulle skje!

Hvem er jeg? Et menneske full av feil, mangler, ingen verdi? Kanskje det! Følelsen på at jeg er sånn er sterk, men jeg vet jo at jeg er god nok for den jeg er! Jeg vil bare kunne føle det!

Jeg holder på å lese ei bok som heter ?Alt om selvfølelse? ? Mia Törnblom. Så jeg prøver så godt jeg kan for å få det bedre for meg selv. Det er vanskelig, men jeg skal klare det!!! DEt er mitt liv, og jeg skal bestemme det selv!!

- myLIFEasX -

PS: Kaller pappas kjæreste for Bu. Jeg bor hos besteforeldrene mine for barnevernet sa det.

Det er så jævlig vanskelig å vende om. Det kommer til å ta lang lang tid til å føle meg bra igjen. Det er så vanskelig! Tankene mine kommer hele tiden tilbake. Følelsene mine kommer alltid igjen, de følelsene jeg ikke vil ha. Men jeg skal faen med klare å vende meg om! Jeg skal få det bra igjen!!

Det skjedde en episode her. Besteforeldrene mine sa til meg at jeg måtte snakke med pappa, være snill mot han. Men herregud da, det er jo alltid det jeg har gjort! Tilgitt han for det han har gjort mot meg, men ingen ser jo at det ikke er min feil! Er det rart at jeg ikke vil snakke med pappa? Nei, det er et ikke. Jeg vil ikke snakke med pappa, for hver gang jeg har vært med han har jeg blitt såret. Jeg orker ikke og risikerer ikke å bli såret igjen. Jeg orker bare ikke å snakke med pappa for han sårer meg gang på gang. Det takler jeg ikke mer!
Det er ikke mitt ansvar for at pappa har det bra. Det er ikke barnets oppgave i å ta seg av foreldrene. Men det er det jeg har gjort. Jeg har alltid nesten gjort det folk forventer av meg, eller det jeg tror det forventes av meg, og ikke det jeg vil eller står for. Nå har jeg vanskeligheter for å finne ut hvem jeg er, hva jeg står for, mine verdier og grenser.  Men alt opp gjennom oppveksten min som har skjedd har ført med seg problemer! Jeg har fått redsler for mye. Redd for å snakke med folk. Redd for å utrykke mine meninger og behov, hva jeg står for. Dette har jo selvsagt noe med at min egen pappa aldri hørte på hva jeg sa. Hva i helvete er det jeg sier så  mye verdt da? Redd for å ikke bli hørt. Redd for å gjøre feil og aldri føle meg god nok. Bu synes jo det jeg gjorde ikke var godt nok og hun ble aldri fornøyd!!! Redd for at folk ikke skal like meg, for Bu likte ikke meg, mens jeg var så hyggelig jeg bare kunne. Dette skaper problemer for meg! Jeg føler meg aldri god nok. Jeg føler meg aldri hyggelig, snill og omsorgsfull nok. Jeg føler jeg sårer hver og en person som omgås meg!!!!! Jeg vil være 100 % meg selv, men jeg aner ikke hvem jeg er. For jeg har jo bare gjort det folk forventer av meg, ikke det jeg har hatt lyst til, hva jeg står for, mine verdier og grenser!!
Dette skal endres!!!!

Jeg skal klare å vende meg om! Jeg skal faen med klare å få det bra! Det er mitt liv, og jeg skal klare å endre det! Jeg skal klare å gjøre alt bra for meg!! Jeg vil! Jeg ønsker å få det bedre!!

- myLIFEasX -

PS: jeg bor hos besteforeldrene mine for barnevernet sa det. Kaller pappas samboer for Bu.

Ting har jo gått opp og ned, som i en berg og dalbane. Men nå, nå skal ting bli bedre. Jeg har tenkt litt.

Livet bli hva du gjør det til!

Jeg må selv bestemme over mitt liv! Ikke gjøre som alle andre! Jeg må selv ta intiativ for å gjøre livet mitt bedre! Jeg skal nå prøve og prøve som aldri før! Selv om jeg har prøvd før, skal jeg nå bare drite i pappa og Bu! Jeg skal ikke rive meg selv ned av hva de synes om meg og hva de gjør med meg! Jeg må slutte å være redd for å ikke være god nok! Jeg må slutte med å være redd for hva folk synes om meg og at de ikke skal like meg!! JEG SKAL PRØVE Å STARTE MED BLANKE ARK!, og det kommer til å bli vanskelig! Men jeg vil og skal prøve så godt jeg kan!!!

Jeg er fakisk like mye verdt som alle andre!!! Jeg vil føle det, og da må jeg selv jobbe med meg selv for å føle det! 
Og det at jeg er sjenert og ikke sier mine meninger og behov skal jeg også prøve å endre på! Jeg skal bli mer utadvendt, for jeg vil! Jeg vil jo ikke være inneslutta! Jeg vil få sterk selvfølelse!! Siden noen har ødlagt selvfølelsen min er det min oppgave å bygge den opp! Det hjelper ikke å bare være deprimert og lei seg hele tida!!! JEG MÅ SELV GJØRE NOE FOR Å FÅ DET BEDRE!!!! Og det skal jeg faen med gjøre! Eller prøve! Jeg leeengter etter å føle meg verdt, å like meg selv for den jeg er, å ha god selvtillitt, å føle meg god nok for den jeg er! og ha sterk selvfølelseee!!!

Lengter etter det!

Da må jeg gjøre noe med det! 

Jeg skal i alle fall prøve så godt jeg kan! Selvom dette kommer til å ta tid, så skal jeg gjøre det!

Jeg vil bare takke alle vennenne mine som har støttet meg! Elsker dere!!<3 Det må ha vært slitsomt å ha vært venn med meg iblandt! Og det skjønner jeg! Sorry for det! Men nå skal jeg endre meg! Jeg skal ikke bli trykket ned av pappa, Bu og alle andres meninger. Jeg har rett til å utrykke mine meninger! Jeg har rett til å ha andre meninger en alle andre! Min stemme er like mye verdt som alle andres!!!

Dette bildet under er til PAPPA!!!!! 
 

Bilder: http://weheartit.com/

- myLIFEasX -

PS: Jeg bor hos besteforeldrene mine for at barnevernet har bestemt det. Mamma bor noen timer unna byen jeg bor i, og jeg besøker henne annen hver helg

Jeg og min ekte lillesøster reiste inn til mamma på fredag. Natt til lørdag fikk halvsøstera mi spysjuka. Jeg kunne enten velge å reise hjem eller å bli.. Min ekte lillesøster skulle bli. Mens jeg skulle ha masse prøver på skolen som jeg må ta(ikke at jeg vil ta dem, men jeg må jo), og så skal jeg besøke tanta mi neste helg. Derfor ville ikke jeg risikere å bli smitta. Men siden jeg er meg, så følte ikke jeg at jeg kunne dra hjem. Jeg følte meg rett og slett slem hvis jeg gjorde det!
Mamma sa jeg måtte bestemme selv. Og etter hvert så fortalte jeg henne : at jeg gjerne ville være der, hos henne. Men hvis jeg dro så ville jeg føle meg slem og som verdens verste person. Jeg følte at jeg såret henne hvis jeg dro." 

Det er det som er såå feil med meg. Jeg føler meg slem for en liten filleting! Jeg føler jeg sårer folk for alt jeg gjør, alt og ingen ting! 

Jeg trenger virklelig hjelp til å ikke føle meg slem! Til å ikke føler at jeg sårer folk bare for å si mine meninger og gjøre hva jeg vil!!! Men jeg vil jo ikke føle det sånn! HVorfor i helvete må jeg føle meg slem for ingenting!!!??!!

Jeg tenker rett og slett for mye!!!!

Bilde: http://weheartit.com/

- myLIFEasX -

PS: Kaller pappas samboer for Bu. Jeg bor hos besteforeldrene mine for barnevernet sa det. Hvis dere skal få sammenheng bør dere lese fra 1. innlegg. Jeg skriver ikke denne bloggen for å få lesere, det er bare greit å få ut tankene mine et sted.

Det at pappa aldri har tatt det seriøst hva jeg har sagt, eller gidda og hørt på meg har fårr konsekvenser for meg. En som står deg nærmest, som ikke gidder å høre på hva en har å si.... Tenk, en som har oppdratt deg ikke gidder å høre på dine tanker og meninger! En pappa som aldri gidder å ta det dattra hans sier seriøst!

Det er ikke rart at jeg er så sjenert og ikke tør å utrykke mine behov og meninger.  Når en som har stått meg nærmest ikke gidder å høre på hva jeg har å si, hvorfor i helvete skal andre det? Det føles ut som mine meninger, altså min stemme ikke er verdt en dritt!! Hva jeg sier betyr ingen ting! Det har i alle fall følt sånn ut når min egen pappa ikke gidder å høre på hva jeg har å si. HAr prøvd mange ganger! Men pappa har bare sagt at jeg ikke må bry meg. Han er jo så korka i huet at han ikke forstår noen ting!!! 

Pappa bryr seg jo bare om seg selv! Alt for at han skal være glad. Her om dagen sa han "at man først må ta vare på seg selv, og så kan man ta vare på andre. Det er i alle fall det jeg gjør" 
Jeg ble så sur, for hallo!! Jeg sa til han: "Men da burde du gå til psykolog for å få hjelp slik at du da kan hjelpe meg og se min situasjon!!!" Pappa ble bare stum. Jeje...
Til og med psykologen min tilbydde pappa og Bu til å gå til psykolog!! Men han takket nei! Og pappa bøe stum fordi alt skal være så fint for han! Han vil ikke at noen skal se at vi har problemer innenfor familien, for han skal være så perfekt! Så jeg har hatt lyst mange ganer til å gjøre bloggen synlig på facebook, og si at det er jeg som skriver denen bloggen. Men har ikke gjort det. Hva synes dere?

Pappa tar sine behov først, så Bu sine behov og så vet jeg ikke hvem sine andre behov han tar. Mine behov er bare blåst vekk for han! Jah, hva i helvete er jeg verdt?

Men så vet jeg at jeg er like mye verdt som alle andre også! For Gud elsker alle like mye! og det er godt å vite. Glad for at jeg har Jesus, for hvis ikke hadde ikke jeg levd nå!! Jeg hadde tatt selvmord for lenge sia! 
Jeg prøver hver dag å se framover, og glemme det som har hendt. Man kan jo ikke endre det som har hendt, for det har hendt. Derfor prøver jeg så hardt jeg kan å se framover. Men det er faen med så vanskelig fordi pappa ikke klarer å se min situasjon,  klarer å "endre" seg og si meg svar!

Bilde: http://weheartit.com/

- myLIFEasx -

 PS: Kaller pappas samboer for Bu. Jeg bor hos besteforeldrene mine, for barnevernet bestemte det. Hvis du skal skjønne masse av dette, bør du lese fra det 1. innlegget.

FAEN! Faen! Faen! Faen!

Pappa kom på besøk i dag hos mor og far. Jehuu! Jeg prøvde å snakke om masse. Om hvorfor ikke mor og far fikk barnetrygda siden vi bodde hos dem. Ja, det er litt merkelig! Jeg håper da inderlig at ikke pappa tror at jeg kommer til å flytte opp til han igjen! Men herregud da! Han ville ikke svare. Takk for å lytte til meg, som du alltid gjør!
Jeg sa til han og alle de andre som satt i stua, takk for å lytte til meg! Ingen gidder jo uansett å høre på meg. Men klarte ikke helt å holde meg alvorlig. Jeg sa åååhhrr. Jeg er sinna, ikke le av meg. Jeg mener det! Jeg har rett til å være sur. Ingen har gidda å hørt på meg opp gjennom uansett. Hva er vits. Min stemme er jo ikke verdt en dritt. Jeg begynte å grine. Gikk ut, og tok meg sammen igjen.

Jeg ville også snakke om turen vi kanskje skulle på til sommeren. Nemmelig til London! Men jeg vil jo ikke ha Bu med, så jeg sa at jeg ikke ble med hvis hun ble med. Pappa ble sur. Han ville ikke snakke om noen ting.

Alt jeg tenkte var: takk for å lytte til meg! Takk for at du gidder å høre på datra di. Takk for svarene du gir meg!!!! Takk, pappa for bare å bry deg om den jævla drittkjerringa Bu!!!! Alt handler om henne og alle andre damer!!! (Ja, for jeg husker alle de andre damene han har vært sammen med etter skillsmissen. Ingen av dem var jeg forberedt på. Og alle de andre damene har han gitt opp, eller så har de gitt opp han. Han har jo også på en måte vært utro.. Jeje.. Men nå gir jeg faen i det)

Pappa ble jo da sur når jeg tok opp disse temaene. Så ville han gå hjem. Han kom bort til meg å gav meg en kos, mens jeg vare sa til han at han måtte gå vekk. Jeg orket han ikke!!! Han visket i øret mitt, foran mor og far. Det han da visket var at vi måtte ta en prat senere. Jeg skrek ut: med hvem da? Pappa: du og jeg. Jeg skrek: Nejj, kan vi ikke bare ta det nå! Pappa: nei vel. Så stakk han.

Jeg som hadde tenkt til å spør han om masse mer! For jeg trenger SVAR! Jeg bryr meg ikke om svarene er dumme, men jeg trenger bare svar så jeg ikke trenger å tenke på spørsmålene lenger! 

- Hvorfor valgte du Bu foran meg?

- Hvorfor hørte du aldri på meg, på det jeg sa?

- HVorfor gjorde du ikke noe da Bu baksnakket meg hver natt? Sa

- Hvorfor får ikke mor og far(besteforeldrene mine) barnetrygda mi, når jeg bor hos dem?
- Tror du enda at jeg skal flytte opp eller?  

-  Hvorfor kan du aldri innse hva jeg har gjennomgått?

- Hvorfor går du ikke til psykolog slik at de kan hjelpoe deg til å se min situasjon og skjønne den bedre? Da vil du også få lære hvordan du skal takle det. Det er jo ikke farlig å gå til Psykolog! 

- Hvorfor sier du at jeg er så jævlig vanskelig til andre, når det er du som oppfører deg som en dritt? Jeg har faktisk tatt ansvar hele livet mitt, jeg har klart meg selv, jeg har vært utrolig snill! Du skal være glad jeg ikke har begynt å drikke, begynt med narkotika eller tatt mitt eget liv! For du aner ikke hvor mye jeg har hatt lyst til å gjøre det!

- + maaange flere spørsmål som jeg har.

FAEN I HELVETES LIV!!!! 

Jeg kom på noe psykologen sa en gang. Det er ikke mitt ansvar å få pappa eller Bu glade! JEg skal bare være tilstedet, så får de gjøre jobben. For jeg har alltid satt det som mitt ansvar å få folk glade og fornøyde. Når pappa og Bu har drive å vært lei seg har jeg blitt deprimert. For de har drive over situajonen som om det var min feil alt sammen. HELVETE! Men det er jo faen med ikke min feil!

I feel so alone! Spesielt når ikke jeg blir hørt av min egen far! Han vil jo ikke høre på hva jeg har å si! Da føler jeg meg ikke verdt en dritt! Jeg føler at alt det jeg har å si ikke betyr en dritt! 

VIL SE FREMOVER!!!

Bilde: http://weheartit.com/ 

- myLIFEasX - 

PS hvis dere skal skjønne sammenhengen er det lurt å lese fra første innlegg og oppover. 

Jeg strever fortsatt med selvfølelsen min! Jeg må få en sterkere selvfølelse og bedre selvtillit! Jeg trenger ikke bedre selvbilde, for jeg synes kroppen min er fin som den er! Ja, jeg har jo alt jeg egentlig trenger. Alle klærne jeg vil ha og all den sminka jeg vil ha. Lykkelig materielt sett. Men jeg er litt imot matrealismen så. DEt gjør en ikke lykkelige!!!!  Men selvfølelsen min = bunn! Jeg vil føle meg bra nok for den jeg er! Jeg vet ho at jeg er det, men følelsen på at jeg er det er noe annet. På skolen... Jeg får jo toppkarakterer, men føler at jeg ikke klarer noe. Blir aldri fornøyd på en måte, selvom jeg vet at jeg burde være kjempestolt. Jeg er jævlig redd hver gang vi skal ha prøve, redd for å mislykkes. Men herregud da det er jo bare en prøve, prøver jeg å tenke. Men redselen på å ikke få det til er der. Hvis jeg ikke får 6er eller noe så er jeg ikke verdt, da har jeg mislykkes på en måte. Jeje, jeg vet at det er teit å tenke sånn, men det er på grunn av at selvfølelsen min er så fuckings ødelangt!Jeg trenger også å føle meg mer sikker på i sosiale sammenhenger. Ikke bare være sjenert og ikke si noen ting! Jeg vil snakke! Det føles ut som om jeg ikke har noe viktig å si! Hva er det jeg sier så viktig? Nej, det jeg sier er vel ikke så viktig, så kanskje jeg bare skal tie! Men med bestevennene mine er jeg ikke sånn! Jeg vil rett og slett føle meg verdt i det jeg sier! Kunne snakke med folk uten å være usikker, og kunne starte samtaler. Ikke minst være med i samtaler, og ikke bare stå å høre på!!! Jajajaj, jeg vet at alle er like mye verdt, og alles meninger er like mye verdifulle. Men jeg føler det ikke sånn! Jeg føler at mine meninger er null! Jeg er vel redd for at folk ikke skal like meg. Redd for å ikke bli hørt. For pappa hørte aldri da jeg sa hvordan jeg følte det til han. Han brydde jeg jo ikke om mine meninger, derfor sluttet jeg å si dem! Kanskje det er en grunn til at jeg er redd for å snakke med folk! Redd for å ikke bli hørt og sett! Og i alle fall redd for å dumme meg ut, for å etterpå føle meg verdiløs. Men så vet jeg jo at det er de andres ansvar også å kunne snakke med meg og føre en samtale. Men jah, det gjør ikke alt så mye lettere, nå som jeg har denne redselen! Den må bort!
Jeg vil kunne utrykke alle slags følelser, uten å være redd for det! For alle har rett til å vise sine følelser, og ikke bare stenge dem inne! Jeg vil ikke la følelsene ligge inni meg og skyve dem vekk! ! Nå vil jeg gjøre noe med det! Gå videre i livet! Ikke la meg være påvirka av hva som har skjedd, for det har skjedd! Jeg vil videre i livet! MITT LIV! Styre mitt eget liv og mine egne følelser.  
Jeg vil utrykke dem, for det er menneskelig å ha følelser. Kunne utrykke dem og få det lettere med seg selv, og ikke bruke energien min på å skyve det bort, for det blir jo bare verre.
Jeg vil bli mer bevist på hva jeg vil, og ikke bare gjøre som alle andre. Skape mitt eget liv, og ikke la meg styre av andre. Bare fordi jeg er usikker på meg selv, og gjøre som andre. Kunne skape min egen lykke.. Men hva blir jeg egentlig lykkelig av? Hva er lykke?
Jeg vil være meg selv 100 % blant folk! Men når jeg er med folk tenker jeg: hvem i helvete er jeg? Hva er spesielt meg? Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre nå? Hmmm? Nei, jeg er vel for teit til å snakke med han. Han vil sikkert ikke snakke med meg. Hun synes sikkert at jeg ser veldig overlegen ut, men jeg er jo bare så himla usikker på meg selv og veldig sjenert! Redd! En frykt! Jeg trenger råd og hjelp!
Hva med å kunne tilgi seg selv for å ha gjort en feil! Det er ikke så enkelt! Innrømme for seg selv at det faktisk er en selv som har gjort en feil! Ikke skylde på den dumme sykkelen for ikke å ha kommet tidsnok eller å skylde på den teite venninna som gjorde det og det, når det var i bunn og grunn din feil! Tørre å se sine feil, og tilgi dem og det vanskeligste av alt å tilgi seg selv! Hvis noen sier at du har gjort det feil, så vil jeg i stedet for å gå til angrep mot dem og komme med unnskyldninger om at det og det hendte, vil jeg kunne si unnskyld min feil. Jeg angrer, det var virkelig ikke meningen. Ja, det er vanskelig! Derfor trenger jeg hjelp! For når man går til angrep sånn skyldes det vel dårlig selvfølelse, eller? Jo, for man er redd for å føle seg mislykket og feile.  

JEG FORTJENER EN STERK SELVFØLELSE OG GOD SELVTILLIT! OG DET GJØR VI ALLE!!!

Jeg leser ei bok nå som heter "det er ditt liv - Mia Törnblom" Den handler om å få bedre selvbilde. Anbefales sterkt. Jeg føler at jeg trenger litt mer hjelp. Så dette blir vel hva jeg kommer til å snakke om sammen med psykologen og familierådgiveren neste gang! 

- myLIFEasX - 

PS: Hvis du skal skjønne det jeg skriver burde du lese fra 1. innlegg og oppover. Kaller pappas samboer for Bu!

Idag har jeg vært hos familierådgiveren og psykologen. 

Det var en stund siden jeg var der sist(ca en måned siden eller litt mer) , så det var godt å egentlig få snakket igjen. Selv om jeg ikke liker å snakke om følelser. Jeg holder dem for det meste inne for meg selv, noe jeg ikke er så glad for. Jeg skulle ønske jeg var bedre til å utrykke mine følelser! Jeg prøver og synes jeg har blitt litt bedre, heldigvis! 

Vi snakket om hvorfor jeg følte meg så misslykket. DEt har jo med oppveksten min å gjøre. Jeg har jo aldri følt at jeg har fått ting til. P.g.a. Bu som har drive å sagt til meg at jeg aldri har gjort ting godt nok, og alt det som jeg har skrevet om tidligere. Men jeg prøver å ikke føle meg mislykket. Selvom jeg er god på skolen, så føler jeg at jeg ikke alltid strekker til, og at jeg ikke klarer det! Det er jo teit! TEIT! jeg er en teit person som tenker sånn! 
Men så har jeg jo også følt meg mislykket fordi at jeg føler at jeg sårer alle! Jeg prøver å hjelpe, men får det ikke til! Eller at alle som står meg nær blir såret av mine handliner! Mens jeg prøver bare å være snill!!!! Det kan jo ha en sammenheng med at jeg har prøvd å vært så hyggelig med Bu som bare det, mens hun bare har vært dritsur på meg! HATET MEG! Jeg hadde vært så hyggelig som jeg bare kunne mot Bu, mens hun alltid klaget på at jeg var slem! Ikke viste respekt! Mislykket fordi jeg ikke får ting til, rett og slett!! Men egentlig er jeg ikke mislykket! Jeg vet det, men det er så vanskelig å vende tankene om! I alle fall etter alle hendelsene i livet mitt fra før av! 

Hvorfor må det som har skjedd før hindre meg i å få et godt liv? NEJ! Det skal ikke det! Jeg må ikke la pappa og Bu og det som har skjedd meg opp gjennom årene hindre meg i å leve! For jeg har bare følt at jeg har bare eksistert, ikke levd. 

Jeg har det i alle fall bedre enn før! Bedre enn da jeg var laaaaaaaangt nede i kjelleren!!!

Skjønner fortsatt ikke hvorfor pappa valgte Bu foran barnet sitt! Han valgte ei som har drive å rakket ned psykisk på barnet hans! Jeg trenger ikke et godt svar! det eneste jeg trenger et et ærlig svar! ET ÆRLIG SVAR! Jeg bryr meg ikke om han fortsetter å bo sammen med Bu! Det er hans valg og hans liv! Ikke mitt! Men jeg skjønner ikke hvordan de to kan bo sammen når de har drive å krangla sånn! Sloss! Løpe etter hverandre, og sloss! Jeg har jo hørt det selv, og det har jeg skrevet om på bloggen min tideligere for dere som har lest det! 
DEt eneste jeg trenger av pappa er et ÆRLIG SVAR på hvorfor han valgte Bu foran meg og søstera mi!!! 

- myLIFEasX -

PS: Hvis du skal skjønne det jeg skriver om og få mer sammenheng bør du lese fra første innlegg! 
Kaller pappas samboer for BU 

I morra har vi matte tentamen. Jeg hadde tenkt å øve hele dagen i dag! Men heh.

Jeg våknet opp i dårlig humøt i dag. Vett  ikke egentlig hva slags følelser. Bare trist, teit, lei, forvirra. Eller noe sånt. Jeg hadde egentlig bare lyst til å sove, og ikke gå på skolen. Men jeg må jo på skolen. Jeg kan ikke bare drite i den! Selvom jeg har lyst til å drite i alt. 

Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal gjøre for å gi livet mitt verdi! 

Jeg føler at jeg bare gjør folk lei seg, selvom jeg ikke gjør det!!! MEn den føøøølelsen vil jeg ikke ha, men jeg har den! Prøver å få den bort, men den bare kommer!!! 
Av og til føles det ut som pappa bare kjøper ting til meg, og tror at jeg blir glad for det! Men jeg trenger ikke flere ting for å bli glad! Jeg trenger ikke matrealistiske ting for å bli glad! NEEII!!! Jeg trenger å få verdi i livet mitt! Jeg føler meg som en slave for pappa og Bu! Jeg blir på en måte kjøpt for å være glad! 
 

Selvom kanskje folk som ikke kjenner meg så godt ser på meg som perfekt! En som kan alt. Smart! Pen! Fint utseende. Flink til det meste. God på skolen. Glad, lykkelig, smilende. U name it. 
Selvom jeg vet at folk ser på meg som det, så klarer jeg ikke ta innover meg det! Det går ikke, jeg klarer ikke å se det, selvom jeg vet det. Jeg  føler meg ikke smart og flink! JEg føler meg faktisk mislykket. Jeg er vel for kritisk til meg selv, noe jeg ikke vil være! JEg vil ha god selvtillit! Jeg vil føle meg smart! JEg vil føle meg selvsikker! Jeg vil bli glad, lykkelig og vil ha energi! Hvordan få glede og energi i livet?
Det hjelper jo ikke å smile hele tiden og stenge tanke ute. Da hoper det set bare opp og blir verre.(bilde under er et eksempel).
HVA MÅ JEG GJØRE FOR Å FÅ DET TIL?
Jeg prøver og prøver for å få det til! Det er bare så himla vanskelig!

Jeg er ei jente med alt hun kan ønske seg materalistisk, men jeg sliter med meg selv. Meg, følelsesmessig! Men det er kanskje ikke så rart på grunn av oppveksten min..... Men hvorfor må jeg tenke sånn jeg tenker? Jeg vil jo ikke tenke sånn!

Mattetentamen får bare gå i dass i morgen... Jeg som for et halvt år siden jobbet så mye med lekser og prøver. JEg jobbet jo fra jeg kom hjem fra skolen til jeg skulle legge meg. Men nå i dag orker jeg ikke!! Jeg gjør jo leksene, men jeg orker ikke. Når jeg hører ordet orker ikke føler jeg meg teit, en lat person som ikke gidder en dritt!!! 
Jeg får dårlig samvittighet om jeg ikke har øvd! Herregud! Why? Er det mulig! Det er jo bare en tentamen i matte i 10 klasse jeg skal ha! Jey. Jeg kommer til å gå fra 6eren i matte som jeg fikk i fjor  til sikkert en 4er i år.... Så jeg er ikke så god likevel! Jeg har ikke jobbet ordentlig med lekser heller siden jeg begynte i 10 klasse... Det er bare det at jeg ikke orker. Ingen energi! Trøtt! Lei!  

Heldigvir bor jeg hos besteforeldrene mine nå. men det er bare en løsning i livet.... 
 http://mylifeasx.blogg.no/1321894855_en_lsning__mange_ulst.html#comment

Bilde: weheartit.com

- myLIFEasX -